Om meg Om Tobias Fødselshistorien Graviditeten Spørsmål ?

Leserens fødselshistorie

Fødselshistorie nr5- Therese mamma til lille michelle

Det var fredag 21. januar i 2011, jeg hadde akkurat sett en fødsel i ett program jeg fulgte med på og skulle bare ut å lufte hunden. Min kjære var i byen, for han hadde kjørt mamma og de som skulle ut på byen å kose seg litt for en gangs skyld. Idet jeg reiste meg, ble jeg våt nedover beina og kjente panikken tok meg. Herlighet ?har jeg tisset på meg??. Halvveis løp ut på badet for å berge resten, og forsatte der. Reiste meg opp igjen, og det bare rente videre!
Først da skjønte jeg at vannet faktisk var gått og ringte min kjære Per Gunnar.
-Jaa, hva er det? Jeg har akkurat sloppet din mor og de av, kommer snart.

Vannet er gått, tror jeg, svarte jeg. Oi, kommer så fort jeg klarer!!!! Var svaret jeg fikk tilbake.
TYPISK at mamma og de dro på byen akkurat den helgen der, mamma som skulle være med meg på klinikken. De som aldri er ute, var ute akkurat da, god timing, YES!

Begynte å stresse litt for at mamma ikke kunne være med opp, men ringte fort og fortalte vannet var gått. Pappa var helt stresset, og kom med mange fine ord til meg samtidig som han prøvde å roe meg ned.

Min kjære kom hjem ikke så lenge etter, og ringte til KK for det turde ikke jeg å gjøre selv. Vi skulle komme til kontroll dagen etter, men hun regnet med riene ville komme i løpet av natten.
Jeg sov dårlig, var så spent og tenkte så mye på at ?åh, nå har jeg henne snart i armene mine?, hvordan hun kom til å se ut, hvem lignet hun på?

Ingenting skjedde, og vi dro opp på kontroll om lørdagen. Mamma ville være med, og var sjeleglad det ikke var skjedd noe på natten. Vannet var gått, men hadde fortsatt en god del igjen, men det lakk hele tiden!

Alt sto bra til med prinsessen i magen, men pga infeksjonsfarer og andre risikoer ble det bestemt at jeg skulle bli satt i gang søndags morgen kl 08.30.
Ikke denne natten ble noe bedre, TENK, snart skulle jeg bli mamma for en liten jente.

Søndagen kom, uten mye søvn denne natten også. Vi hentet mamma, og dro opp på klinikken. Der ble vi sittende i MANGE timer, hvor de kun tok ett par urintester og jeg satt og fikk målt barnets hjerteslag osv. Jeg hadde 3 cm åpning.
Var ikke plass på føden, så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet, det måtte vi alle sammen. Det haglet inn med meldinger om hvordan det gikk, og om lille Michelle meldte sin ankomst snart.
Endelig, når klokken nærmet seg 12.00 kom riene av seg selv. Mamma som hadde fortalt meg at dette var så vondt, psst, var jo ingenting sa jeg.
Den gang ei, de ble jo bare verre og mye verre skulle de bli.
Ikke før kl 02.15 på natten ble jeg overflyttet til føden, snille jordmoren som var der jobbet så hardt for at jeg skulle få komme inn der hele natten.
Vi kom omsider inn, men humøret var på topp og vi dro noen gode vitser og snakket om fortiden.
Vi lo og koste oss, til tross for smertene jeg hadde.

Jordmoren ble jeg fort veldig trygg på, da mamma kjente henne fra før. Det var godt å vite i grunn, de hadde jobbet sammen for noen år tilbake før hun hadde tatt jordmor utdannelsen. Så vi ble tatt veldig godt vare på, alle sammen!

Per Gunnar stakkar visste ikke hva han skulle gjøre, å se meg ha det vondt var hvis ikke så kjekt. Han løp fram og tilbake og tok kaldt vann på en klut som jeg fikk i ansiktet, snille snille kjæresten min!
I 7-tiden, like før det var nytt skift av jordmor sa hun til meg; ?Therese, er du helt sikker på du ikke vil spørre meg om noe??. Jeg svarte fort tilbake; ?Jo, kan jeg være så snill å få epidural?? hadde så ufattelig vondt, og var så trøtt og sliten. For det første hadde jeg jo ikke sovet nesten siden fredagen, og for det andre så hadde jo riene tross alt vart siden kl 12, morgenen før!
07.45 måtte mamma gå, hun var nødt å dra på jobb. Stakkars, hun hadde vært våken i ett siden kl 07 morgenen før så måtte hun dra rett på jobb.
Jeg grein, synes det var verdens undergang at mamma måtte gå fra meg, jeg hadde jo så vondt og det var så godt å ha henne rundt meg.
Hun grein litt selv, synes det var fælt å måtte gå. Jeg ba om at hun skulle ringe jobben, ?de vil forstå, vær så snill?. Hun kunne ikke det, hun var så uheldig at hun hadde byttet vakt på fredagen da de ringte å sporte om hun kunne trå inn, dette var før vannet gikk og ingen hadde en tenkt at Michelle skulle melde sin ankomst 2 uker før tiden. Like etter hun var gått, kom de legene som skulle sette epiduralen inn. Det var så godt, og endelig kunne jeg slappe av og få en halvtime på øyet, det trengte jeg virkelig! Både meg og min kjære sovnet, og jeg ble vekket av en SKIKKELIG vond rie, og da vekket jeg han også.

Endelig begynte ting å skje, fikk en større dose epidural og timene gikk. Endelig kunne jeg le og smile igjen, en befrielse og være ?opplagt? og slippe at øynene rullet opp i skallen hver gang riene kom.

Jordmoren som kom inn var grei, hun hadde også med seg en legestudent som sa så fint ?dette er den fineste fødselen jeg har vært med på? når jeg traff henne senere på dagen.

I løpet av tiden jeg hadde sovet var åpningen plutselig gått opp til 7(!) cm.
Så nå var snart tiden inne. Ringte mamma, og fortalte det gikk fint at hun dro og at det var mye bedre nå. Hun ble så lettet, hadde gått med en vond klump i magen i flere timer etter at hun dro fra sykehuset.

Cm gikk, og plutselig hadde jeg 10 cm rier og kunne begynne å presse.
Forresten så måtte Michelle få elektrode i hodet sitt, slik at de skulle ha full kontroll på hjertelyden hennes. Skikkelig ekkelt, og var helt sikker på at jeg tisset på meg hver gang hun bevegde seg inni der.
Kjente ikke mye til riene, og kranglet med jordmor som sa jeg hadde rier og kunne presse. Har jeg vel ikke, sa jeg så fint tilbake før jeg plutselig kjente den kom snikende. Det som var, var at jeg ikke kjente når de startet pga epiduralen, jeg kjente kun toppen på riene. Hun måtte hjelpe meg å si når de startet, og da kunne jeg presse. Satt på huk å fødet pga bekkenløsning, og synes dette var en kjempegrei måte, selv om jeg fikk krampe i beina til tider.
Etter ett par rier sto hodet i åpningen, og jeg fikk beskjed om å la vær å presse. AU, ja, det var faktisk ikke noe behagelig. Men var hvis det beste for å slippe å rakne så mye. Plutselig var hodet ute på neste rie, og kroppen kom også ut på ett par til.
Jeg hørte baby hyl, og godt var det!! Lille prinsessen min var kommet til verden, kl var 14.07. De veide og målte henne, og hun var så perfekt!!
3270g, 49cm lang og med en hodeomkrets på 35 cm.
Jeg var så stolt, tenk vi var blitt foreldre!!!
Følelsen av å få henne på brystet var magisk, og kan ikke beskrives. Det må bare oppleves. ALT I ALT, synes jeg at jeg hadde en kjempe flott fødsel og har aldri gruet meg til neste gang jeg skal gjennom det samme.

BILDER FRA FØDSELEN:















fødselshistorie nr 3 - Alice mamma til Thea Marie

Jeg våknet morningen 04.02.09(6 dager over termin) ca kl 07.00 for jeg måtte sånt på do. Da jeg satt på do kjente jeg plutselig en intens smerte i magen. Den var så vond at jeg måtte sitte og gynge frem og tilbake på do for å klare å komme meg gjennom det. Den kom og gikk hyppig. Jeg gikk inn på soverommet, Michael såv enda. Var ikke helt sikker på om jeg skulle vekke han, for jeg forstod ikke at dette var rier. Men til slutt hadde jeg så vondt at jeg klarte ikke la være å rope på han. Han reiste seg opp med en gang. Vi bestemte oss for å ringe fødeavdeligen. Michael måtte ringe for meg, fordi jeg nesten klarte ikke å snakke. De sa at vi kunne bare komme inn. Vi vekket Lisa. Hun hadde komt fra Stord for å være med på fødselen.

Vi satte oss i bilen og kjørte i ca 07.30 tiden. Selvfølgelig var dette midt i rush tiden. Så det var masse bilder ute. Michael taklet dette bra, og fant den raskeste veien til sykehuset. Han prøvde å sette på nødlyset og prøvde å snike litt i køen, men folk stilte seg bare i veien, så det halp ikke noe stort det.

Vi kom på sykehuset 08.30. Vi måtte sitte og vente litt men ikke lenge. Vi fikk en fødestue og jeg la meg i sengen. Jeg var så heldig at jeg fikk min jordmor som jeg gikk på kontroll til oppe i Randaberg. Jeg skiftet klær og Jordmor sjekket hvor stor åpning jeg hadde, å det var bare 3 cm. Men livmormunnen var helt flat og moden. Hun tok på cgt og sjekket hvor sterke rier jeg hadde. Men hun sa at det slo ikke så veldig godt ut pga av at apparatet var kjempe gammelt. Men hun så på meg at jeg hadde riene.


Deretter fikk jeg klyster. Mens jeg satt på do, gjorde jordmor klar badekaret for meg. Jeg gikk oppi, å det var godt. Men etter hvert ble riene kraftigere. Å de ble så vonde at jeg ba om epidural. Men nå gledet vi oss, samtidig så gruet jeg meg. Fordi jeg viste at riene skulle bli enda verre. Men det var jo selvfølgelig ingen vei tilbake. Men jeg tenkte at dette skal jeg klare, selv om jeg sa til Michael at jeg ikke orket mer, så viste jeg at jeg måtte klare dette.

De sjekket meg igjen å kl 10.15 hadde jeg 4 cm åpning. Jeg fikk epidural kl 10.20 og da måtte de ta vannet på meg kl 10.30. Epiduralen hjalp veldig i begynnelsen, men så tetta den seg, så jeg måtte vente på at noen skulle komme og spylte igjennom den. Så gikk det bedre. Å det var kjempe godt. Etter litt så ble riene svakere. Å da måtte de sette drypp på meg, for å forsterke dem. Det var jo ikke noe populært hos meg da. De økte dosen jevnt. Forferdelig.

Kl 12.00 sjekket de åpningen min igjen å da var den 5 cm. Etter vaktskifte som var i ca 15.00 tiden, fikk jeg ei Jordmor som hetter Cecilie. Hun var kjempe flink! Jeg var heldig som fikk henne. Det sa også min forrige jordmor.
Michael var god støtte, jeg holdt han i hånden gjennom vær rie, og det hjalp meg! Lisa masserte meg på beina og ryggen. Utrolig godt! Michael og, han masserte beina mine i begynnelsen når ikke riene var så veldig sterke for da klarte jeg meg uten å holde han i hånden. Men etter det tok Lisa over. Kjempe god støtte begge to!
Kl 16.30 ble jeg sjekket igjen å da hadde jeg bare 6 cm, jeg kjente da at jeg hadde så lyst til å gi opp. Dette gikk altfor tregt. Jeg ble små sur å jeg var veldig trøtt. Jeg kjempet meg gjennom riene. Å Michael skrøydet om hvor flink jeg var. Selv om jeg ikke klarte å vise at jeg satt pris på det, så gjord jeg det. De sjekket meg igjen kl 17.00 å da var det 8 cm! Da ble vi kjempe glad og motivasjonen min steg veldig. Jeg følte at jeg ville presse litt, men tørde ikke så jeg klarte å holde igjen. Fosterlyden sjekket de ofte. Å de tok inn en slags slange for å feste på hode til babyen. Fosterlyden sank litt etter litt. Så en lege måtte komme og følge med på den hele tiden.
Tiden gikk og det var tid for å sjekke meg igjen kl 19.20 hadde jeg full åpning. Men mormunnen satt fortsatt litt igjen. Så jordmor tøyde litt og prøvde å få kanten vekk.
Kl 19.30 begynte trykkeriene. Å da var det bare og begynn å trykke. Jeg trykket så hard jeg bare klarte. Men var litt vanskelig når jeg ikke klarte å holde beina på støtten i senga selv. For jeg var helt lam i dem siden jeg hadde epidural. Men fikk hjelp av studenten og Michael til å holde dem oppe. Jeg trykket så hardt at jeg kjente blodet i leppene sprengte på. Men jeg var også redd for å trykke så hardt at jeg skulle revne. Jeg var litt redd, så holdt litt igjen. Det gikk en halv time. Tiden gikk kjempe sent. Men alle skrøydet og var kjempe flink.

Tårene kom og jeg hadde så lyst til å gi opp. Jeg sa at dette klare jeg ikke, men Michael sa imot å det hjalp veldig selv om jeg fortsatte å klage. Det hjalp lissom å klage litt.
Jeg presset og presset. Så kom det, det jeg hadde ventet på ?vi ser hode!? Å da presset jeg! Som bare søren. ?Hode er ute!? Jeg såg på Michael, såg at tårene kom hos han.

Så sa Jordmor stopp å press. De strevde litt med å få henne ut fordi skulderen satt fast i mormunnen. Men de vridde na ut fort. Jeg fikk litt panikk for hun skreik ikke med en gang. Men så kom det ett grynt å så startet hyle. De tørket hu fort å så rett opp på bryste mitt. Å ko gla jeg var. Michael og. Utrolig opplevelse å få henne på brystet! Kjente hvor myk å god hun var. Masse hår. Nydligste jenta i hele verden! Pappaen klipte navlestrengen og var så stolt.
Mens jeg holdt henne stakk de nål i låret mitt for å få ut morkaka. Det tok ikke lang tid før den var ute. Det var deilig å få den ut. Etter det så ammet jeg for første gang. Fikk det ikke helt til. Så måtte har hjelp av jordmor.

 

Vi måtte være på fødeavdelingen i 2 timer før vi kunne gå over på barsel avdelingen. Vi la oss i sengen og slappet av. Prøvde å amme og det gikk bedre denne gang. Thea Marie hadde fått sin seng og sov godt noen timer før vi måtte opp igjen.
 
Leser dere henners blogg?
Hva synes dere om historien ?
 
For og komme til bloggen trykk  HEEEEER

Fødselshistorie nr 3- Linda mamma til Cerina

Fikk ikke lakt ut noen i går for jeg var i byen til helt til leggetiden til tobias. Så fikk ikke tid til det, brukte heller tiden på å se på sydenresier og bruke tiden på min kjære samboer. Men er her dagens fødselshistorie fra mine lesere.

 

 

Jeg sa vel at jeg skulle dele fødselshistorien min med dere, så nå kommer den. Først må jeg bare få si at dette er en meget detaljert historie, så den er lang. Jeg ville få med alle detaljene jeg husket, så da ble det bare slik. Enjoy!

 

Klokken er 05:30, og jeg er som vanlig våken til dagens første dobesøk. Samme tidspunkt, hver morgen, slår aldri feil. Jeg får veltet den 66 kg tunge kroppen min ut av sengen og subbet meg ut av rommet, gjennom gangen og inn til badet. Jeg setter meg ned, og sitter der naturligvis til jeg er ferdig. Nesten så jeg sovner igjen, er så ufattelig trøtt. Jeg reiser meg og går bort til vasken, senga står svært sentralt i tankene mine nå. Jeg kaster et blikk inn i speilet og ser på den stadig voksende magen min. Koselig. Men senga kaller.

 

På tur ut i gangen kjenner jeg at det er noe som renner nedover låret mitt. Herregud, er jeg ikke ferdig enda da? Fire uker gjenstår av svangerskapet, og jeg har ikke hatt noe særlig å syte over tidligere, så jeg skal vel slite med urinlekkasje den siste tiden nå da.. Litt flau over egen «utblåsning» er jeg igjen på tur til badet. Jeg setter meg ned og tisser videre. Ikke store skvetten denne gangen. Men det er noe annerledes. Det lukter rart. Ingen vond lukt, ingen ekkel lukt. Nesten litt søtt. Tenker meg om et sekund og kommer på at det har luktet slik et par uker nå. Sitter en liten stund etter jeg er ferdig og presser litt ekstra for å være sikker på at ingen flere uhell skal oppstå. Tenker fælt denne stunden. Det kan da ikke være..? Nei, nå vil jeg legge meg.

 

Før jeg rekker å nå soveromsdøren skjer det igjen. Det strirenner nedover begge lårene mine og jeg løper som en vaggende and tilbake til badet, og får satt meg ned på do igjen. Tankene svirrer fælt nå. Jeg må vekke Kjetil. Leter etter telefonen min, men finner fort ut at den ligger igjen på soverommet. Jeg kan da ikke begynne å rope på ham heller. Vil nødig vekke noen av de andre i huset. Så jeg samler opp en hel haug med papir og trapper det nedi trusa og går så fort jeg kan, tross omstendighetene, tilbake til soverommet. Jeg stiller meg i døråpningen, merker at papiret allerede er gjennomvått. «Kjetil?» Ikke annet enn et trøtt grynt får jeg tilbake. «Ehm, Kjetil? Vatne ha gått..!» Kjetil reagerer som en stukket gris og vender straks seg mot meg. «SLUTT Å KØDD!!! Stakkar, han er så trøtt at det som skulle høres ut som en meget overrasket Kjetil, hørtes i virkeligheten ut som en rasende Kjetil. Jeg svarer like «sint» tilbake at «NEI, E KØDDE IKKJE!!» «Å faen.» Vel på tur tilbake til toalettsetet advarer jeg mot fostervannsbekken som befinner seg fra senga vår og hele veien bort til dassen. Han har allerede kommet seg ut av senga i såkalt ninjastil, og har fått på seg noen klær. Han hopper fra en fot til den andre i forsøket på å unngå de store dammene. Han stiller seg i døra på badet og sier at jeg må ringe jordmora. Det har jeg overhodet ikke lyst til, og prøver å forklare at jeg ikke kjenner noen tegn til fødsel og at jeg er trøtt og vil sove. Kjetil blir stresset og helt fra seg av det jeg har å fortelle ham (forståelig nok), og sier bestemt at dersom vannet går, SKAL man i ALLE tilfeller ta kontakt med jordmor. Sakte men sikkert synker det inn i det forvirrende hodet mitt. Jeg vet jo at man skal det, men det virker som om trøttheten har tatt fullstendig overhånd. Han spør meg om jeg vil ringe jordmor, eller om han skal gjøre det. Jeg strekker ut hånda mi og ber ham om å gi meg telefonen så ringer jeg her og nå.

 

Klokken er nå blitt 06:03, og etter tre-fire ring hører jeg et trøtt «hei» i andre enden. Jeg forteller hvem jeg er, beklager for at jeg ringer så tidlig på morgenen, og forteller at jeg tror vannet mitt har gått. Jeg får spørsmål om farge og lukt, og forklarer at fargen var helt blank og at det luktet veldig søtt. Jeg får beskjed om å komme ned på helsestasjonen, så tar vi det derifra. Jeg spør om jeg kan få ta meg en dusj før vi kommer, og jeg får høre at jeg bare skal ta meg god tid, ta en dusj, spise litt mat og slappe litt av. Jeg takker for det, og spør i samme slengen om vi skal avtale et bestemt klokkeslett for når vi skal være der. 06:30 får jeg til svar, og jeg merker at jeg blir stresset. Vi sier ha det, og jeg forteller Kjetil alt det hun sa. Jeg må le litt... Hvor god tid kan man ta seg når det er 20 min til en skal være på helsestasjonen, og det tar 10-15 min å kjøre dit? Tenker ikke mer over det, så jeg løper i dusjen. Kjetil kommer også ned trappa for å vekke mamma og fortelle henne hva som har skjedd. Han stiller seg avslappet i døråpningen og sier «Svigers. No må ikkje du bli stresssa. Men vatne ha gått.» Og så løper han som en tulling opp igjen uten at mamma rekker å svare en gang. Jeg står og koser meg i dusjen, og tenker at dette er siste gangen jeg dusjer i denne dusjen uten å se noe fra navlen og ned. Jeg tenker fælt over alt og ingenting. Det er bare halvferdige tanker, jeg rekker ikke å tenke ferdig noe før andre tanker sprenger seg på. Mamma har allerede fått slengt på seg noen klær hun også, og er godt i gang med å hjelpe Kjetil med å pakke sykehusbagen. Jeg kommer etterhvert opp i andre etasjen jeg også, og røsker noen tilfeldige klær ut av klesskapet mitt. Jeg kommer meg på badet, finner frem et håndkle og trapper det nedi buksa. Det vil jo ingen ende ta! Carinas klær fant vi tilfeldigvis frem i går, så nå gjenstår det bare å pakke klær til meg, toalettsaker og lignende. Jeg synes mamma er overraskende rolig, til tross for at hun løper rundt og ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Kjetil er hakket roligere, og jeg er enda 20 hakk roligere.

 

Rundt 06:25 kjører vi hjemmefra og ca. 06:35 er vi fremme. Jordmor er der allerede og tar oss i mot. Vi takker for sist, og ler litt. Vi var jo tross alt på kontroll hos henne i går. Vi går inn på kontoret hennes, og hun lurer på hvordan jeg føler meg. Jeg er litt spent, men jeg kjenner overhodet ingenting i magen som kan tyde på noen fødsel. Vannet har gått, og det er alt jeg vet. Hun sier at hun har lyst til å undersøke meg, og jeg hopper gladelig opp på benken. Hun ser opp i taket og kjenner godt etter med to fingre. Har både hørt og lest at dette er veldig ubehagelig og litt vondt, men jeg kan ikke si jeg kjenner noe som helst. Etter bare noen sekunder får vi høre at det allerede er 2-3 cm åpning, og at vi bør komme oss på sykehuset. Hun spør Kjetil om han vil kjøre selv, eller om hun skal ringe etter ambulanse. Kjetil ser på meg og svarer at han godt kan kjøre så lenge jeg er komfortabel med det. Ja, jeg kjenner jo ingenting jeg så, hvorfor ikke. Jordmor ombestemmer seg plutselig og sier at hun ringer etter ambulanse. Det virker som om det har gått veldig fort med meg hittil, så hun er nok litt redd for at det skal skje ting i bilen. Så det blir slik. Hun ringer etter ambulanse. Mens vi står og venter kjenner jeg at det pirrer i magen, akkurat den samme følelsen som rett før jeg skulle opp til muntlig eksamen bare to måneder tidligere. Jeg forteller det, men forklarer at jeg ikke vet om det er rier som er på tur eller om jeg bare er spent. Jordmor forsikrer meg om at det nok er riene som melder sin ankomst.

 

07:00 er ambulansen kommet, og det har mamma og svigermor også. To glade, spente, kommende bestemødre står ute på plassen og fniser, gråter og ler. Ambulansesjåføren er en kjenning av mamma, så hun storskratter, tar han i hånda og sier «Nei, e d du Terje! No må du ta godt vare på dåtter mi!!» Og så lo hun og gråt litt til. Jeg spretter oppi senga og legger meg godt til rette. Kunne absolutt ha sovnet nå. Både jordmor og bestemødre ønsker oss masse lykke til i det senga mi og jeg blir skyvet inn i bilen. De står og skravler en liten stund til før Kjetil kommer etter og får sitte i «sjefsstolen» ved siden av meg. Sekunder senere er vi på vei. Jeg og Kjetil utveksler smil, og han holder på armen min. Overraskende og skummelt komfortabel den senga. Jeg lurer på om jeg skal sove eller om jeg skal holde meg våken. Jeg har veldig lyst til å sove, men bestemmer meg for å være våken så lenge jeg får det til. Jeg, Kjetil og ambulansearbeideren snakker om alt mellom himmel og jord. Alt fra bil til hans kones fødsel osv. Det er grønn tur, så det er ingen sirene eller lys. Kjetil kikker seg rundt som en liten unge i godteributikken. «Veldi my arti å fikkel borti her», sier han. Ambulansearbeideren ler og lar Kjetil gjøre alt det han selv egentlig skulle gjort, blant annet å sette på meg en pulsmåler på fingeren. Etter en stund kjenner jeg riene begynner å ta seg opp, og jeg kniper med det ene øyet så Kjetil skal se det. Han ler og spør meg om det begynner å bli vondt. Jeg svarer at jeg begynner å kjenne det. Ambulansearbeideren ler også, og ber meg om å si ifra når riene begynner og når de slutter. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så vanskelig å kjenne. Jeg kjenner at riene går opp og ned, men det er ikke alltid de slutter helt osv, så denne målingen tror jeg ikke det kommer noe nyttig ut av. Jeg er nødt til å le av meg selv.

 

08:15 er vi fremme på Molde sykehus, og jeg blir trillet inn og bort til heisen. Kjetil har plutselig forsvunnet, og de to ambulansearbeiderne lurer på om vi bare skal ta heisen opp, eller om vi skal vente på han. Jeg sier at han sikkert finner veien selv, så vi tar heisen opp til fjerde etasje. Jeg blir trillet bort til fødestua, hvor ei eldre jordmor står sammen med en student. I det jeg spretter ut av senga selv, slik jeg til normalt ville ha gjort, gjør de store øyne og sier «Å hoooi». Jeg ser på dem som et spørsmålstegn og tenker at jeg ikke er invalid fordi om jeg er 8 kg tyngre enn normalt og har en stor kul på magen. Jeg blir vist vei oppi min nye seng, mens ambulansearbeideren som satt baki med oss forteller jordmora at det er ca. 5 minutter mellom riene. Jeg blir ønsket lykke til av ambulansearbeiderne, og de overlater meg til jordmoren og studenten.

 

Kjetil kommer inn rett etterpå og sier at han måtte skrive meg inn før han kunne bli med meg opp. Jordmor tilbyr meg sjokolade for at jeg skal få i meg litt energi, men jeg står over. Ikke i spisehumør. Jordmor forklarer at jeg blir nødt til å ligge helt stille en halvtimes tid med et par belter rundt magen som skal ta opp riene mine og fosterlyden. Jeg finner en god liggestilling og de kobler meg til apparatet. Det går greit til å begynne med, men jeg merker at det blir verre og verre å ligge stille når riene kommer. Jeg vil opp å gå. Kjetil står og følger med på skalaen for riene mine. Den går opp til 100. Jeg synes det er rart at skalaen ikke går lenger enn til 100 når jeg ligger her med rier på 75. Blir det virkelig ikke vondere enn det? Det kan jeg like. Etter en liten stund går kurven for riene mine over skalaen og vi får ikke til å se hvor kraftige de er. Jeg som trodde det bare gikk til 100. Det var vel for godt til å være sant at det ikke ble «vondere enn 100».

 


Ufattelig varmt inne på fødestua, så her er vi rød som en tomat før det har begynt!

Etter en ubehagelig halvtime får jeg endelig ut av senga. Klokka er 09:00, og jeg har 4 cm åpning. Gåstolen jeg fikk litt tidligere tar jeg i bruk med en gang. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ligge mer enn nødvendig før jeg får presserier, siden det skal være til god hjelp når barnet er på tur ned. Jordmor og studenten liker tankegangen min, og lar meg spasere slik jeg vil frem og tilbake ute på gangen. Hver gang jeg får en rie kjenner studenten på sammentrekningene på magen min og tar tiden. Kjetil går ned på Narvesen og kjøper noen boller til meg. Jeg får i meg en liten bit, men jeg blir umiddelbart spysjuk så jeg spiser ikke mer.

 


Rie...



Pause. Herlig!



Rie igjen.

Med en så full mage presser det veldig på alt av innvoller, ikke minst urinblæra, så jeg knytter fort bekjentskap med toalettet. Tiden går, og jeg spaserer med Kjetil på slep. Hver halvtime er jeg nødt til å legge meg i senga så de får undersøkt meg. Dette har jeg hørt og lest ikke er vondt eller ubehagelig ved større åpning, men det er det i alle fall i mitt tilfelle. I tillegg er de nødt til å gjøre alt to ganger siden det er opplæring på gang. Så studenten sjekker først og sier det hun tror, deretter sjekker jordmor og sier om det stemmer eller om det er feil. Nettopp det gjør ikke saken noe bedre for meg, men jeg prøver å ikke si noe om det. Klokken er 11:00 og jeg har 5 cm åpning.

 

Riene tar på og gjør meg urolig i magen. Det kjennes ut som det er ei skikkelig farrangkule på vei. Jeg sier til Kjetil at jeg er nødt til å ta meg en tur på toalettet og prøve å legge fra meg lasten der sånn at det ikke skjer under fødselen. Etter at jeg har gått inn kommer studenten bort til Kjetil og lurer på hvor jeg er, og han forklarer det jeg nettopp har sagt til han. Studenten blir litt nervøs og sier fortvilet at hun håper jeg ikke tar i så mye at jeg føder i dass. Presserier skal visst kjennes ut som om en holder på å gjøre seg ut sier hun. I det jeg kommer ut, blir jeg møtt av to spente fjes som håpet på at jeg ikke hadde fødd i dass. «Hvordan gikk det?», spurte studenten, og jeg sa ikke annet enn at det gikk bra.

 

Riene begynner å komme virkelig tett nå, og det kjennes godt kan en si. Jeg spaserer litt mer, før jeg finner ut at jeg vil prøve å legge meg. Det blir verken bedre eller verre, så da blir jeg like godt liggende. Jeg blir spurt om jeg vil ha noen form for smertelindrende som for eksempel et varmt bad eller akupunktur. Jeg ønsker å prøve badekaret i og med at jeg alltid har brukt varmt vann som smertelindring. De sjekker meg enda en gang, og denne gangen er det så vondt at jeg spør om det virkelig er nødvendig at de begge to gjør det. Én gang er faktisk ille nok akkurat nå. De godtar forespørselen min, så jordmora sjekker meg. Klokken er 11:45 og jeg har åpning på 7 cm, så hun har ikke noe særlig lyst til at jeg skal ut av senga. Det blir til at jeg prøver akupunktur i stedet for badekar. Nåla i hodet kjenner jeg ikke i det hele tatt, mens nålene jeg får i hendene og føttene kjenner jeg veldig godt. Riene er enda tettere og vondere nå, og nålene gjør ikke annet enn å stresse meg. Jeg har behov for å bevege meg akkurat slik jeg føler for, og det kan jeg ikke med nålene i. Jeg kommer borti dem hele tiden, så de gjør bare vondt verre. Jeg ber dem om å fjerne dem igjen.

 

Klokken er 12:35 og jeg har nå åpning på 9 cm. Jeg ligger på høyresiden i senga. Kjetil sitter på en stol bak meg og lener seg over til meg og stryker meg i nakken. Han passer på å hente kalde kluter til meg og å tilby meg saft hele tiden. Det er 1 minutt mellom riene, og det er ubeskrivelig vondt. Hver gang en rie tar slutt, sovner jeg. Det er slik det må føles å komme til himmelen. Jeg er så trøtt at jeg klarer nesten ikke holde meg våken under riene heller, men de er smertefulle nok til å holde meg våken. Jeg prøver å gjøre masse forskjellig i håp om at noe skal lindre smertene litt. Blant annet prøver jeg å lage lange mørke toner med stemmen min, og det lindrer faktisk litt. Det sender vibrasjoner gjennom hele kroppen min og på den måten lindrer det.

 

Nå blir riene vondere og vondere for hver eneste gang de kommer, og jeg spør fortvilet om det kommer til å ta lang tid før jeg får presserier. De sjekker meg igjen med en gang og mener at det ikke bør ta særlig lang tid. Omtrent rett etterpå kjenner jeg at kroppen min begynner å ta i og presse av seg selv. Jeg klarer ikke å kontrollere det selv, det bare skjer. Det kjennes akkurat som om brekninger før en skal spy, bare at det er der nedentil. Det er helt merkelig, men smertene er så og si borte, så jeg er lykkelig. Jeg sier at jeg har en stor trang til å presse og jeg venter bare på tillatelse. Klokken 12:50 sjekker de meg og åpningen er på 9,5 cm. Jeg får lov til å presse så smått. Jeg kniper igjen det jeg kan, jeg vil ikke presse før jeg har full åpning. Fosterlyden synker så to leger tilkalles. De sjekker meg begge to. 12:56 har jeg 10 cm åpning, og jeg presser. Det er vanskelig å få presset hardt nok, så jordmor henter to håndtak og fester de til sengen, i tillegg til at hun reiser opp ryggen helt. Nå kan jeg sitte og presse. Jeg merker at dette virkelig hjalp på. Det går fort nå, og hodet er synlig. Jordmora sier til meg at nå kan jeg strekke ned hånda mi og ta på hodet hennes hvis jeg vil. Så nysgjerrig som jeg er gjør jeg det. Det kjennes mykt og bløtt ut, i tillegg til at jeg kjenner at hun har en del hår på hodet. Jeg fjerner hånda mi og presterer å si «åh, ta va ufint..». På dette tidspunktet er det to leger, to jordmødre, en student, ei overjordmor i tillegg til et par andre inne hos meg.

 

Ca. klokken 13:10 presser jeg ut hodet hennes. Før jeg rekker å presse mer, tar rien slutt, og det blir ei lita pause. Hjerterytmen hennes faller fra 155 til 65 på kort tid og hun blir blå. En ny rie er på tur og jeg presser det jeg er kar om. Klokken er 13:13 og hun kommer nå. De legger henne på magen min mens de masserer henne hardt for å få henne til å skrike. Men hun får det ikke til. Jeg sier «Ho e da så blå..!», og de klipper straks navlestrengen, og løper av gårde med henne til asfyksibordet. Der får hun oksygen på maske i 1 min, og nå kommer hun seg. Kjetil vet ikke om han skal løpe etter eller om han skal være igjen hos meg. Han er så nervøs for Carina, så det blir til at han løper etter henne. Da han kommer bort til rommet der de er, hører han et kjempeskrik. I det sekundet visste han at hun kom til å klare seg. Mens Carina og Kjetil er på det andre rommet venter jeg og studenten på at morkaka skal løsne slik at jeg kan presse ut den også. Det tar ikke lang tid før den er ute, og da sjekker hun meg for rifter. Ikke éi rift. Det kan jeg like.

 


Mitt livs største øyeblikk. Med svett mascara ut over all mark.
Carina, født 16. august, 27 dager før termin, 2850g og 47 cm lang.

Jeg ser mine to kjære komme inn døra på fødestua der jeg ligger og venter, og jeg blir så glad. Jeg får henne rett på magen. Det øyeblikket hadde jeg ventet på. Kjetil får også klippe av mer av navlestrengen som skal bort. Når det er gjort, blir hun lagt rett på puppen, og der ligger hun lenge. Sugerefleksen er der, men hun har problemer med teknikken til å begynne med. Etter at det har gått to timer blir jeg nødt til å tisse, så jeg ber Kjetil om å ta henne så jeg får reist meg opp og gått på do. Han blir usikker og spør meg om jeg virkelig skal begynne å reise meg uten at jordmora er der. Jeg ser ikke faren med det, men venter til Kjetil får tilkalt studenten så hun følger meg i tilfelle jeg besvimer. Jeg føler meg i toppform, så det er ikke noe problem. Hun er klar for å ta meg i mot dersom jeg skal falle, men jeg prøver å si til henne at jeg har det helt fint. Etter at jeg er ferdig på do står jeg igjen og kikker inn i speilet. Det er ikke det samme synet som tidligere idag. Nå er jeg helt flat igjen, og det er rart å se etter 8 måneder. Vel tilbake utenfor fødestua sier jordmora til meg at siden det har gått to timer kan jeg få lov til å dusje. Hun hjelper meg med å finne frem alt jeg trenger før jeg går inn i dusjen (verdens mest sexy nettingtruse samt et bind som lett hadde passet til en elefant og ei skjorte). Jeg ser nedover kroppen min og tenker tilbake på hvordan den så ut i dusjen hjemme noen få timer tidligere. Jeg tenker på hvordan fødselen var, jeg tenker på gutten min og ikke minst tenker jeg på jenta vår. Nå er den lille familien min komplett.

 


Elsker dere ♥

 

Jeg fikk ikke så mange fødselshistorier så hadde vert fint om dere ville sende deres fødselshistorie til meg ?

Send den på mail til meg som er :

 

Lisadtdt@msn.com

Fødselshitrorie nr 2 . - Mamman til lille Nicolai

Det hele startet 2 desember 2011.

jeg ble sendt hjem fra sykehuset og skulle komme tilbake dagen etterpå med en vannprøve.Samme kvelden satt jeg hjemme sammen med barnefaren,mamma,stefar og mormor og så hadde jeg veldig vondt i magen.Jeg klarte ikke å gå på do så jeg trodde jeg hadde forstoppelse!men det var liksom ikke så vondt men var irriterendes for jeg ville på do.På kvelden gikk jeg og barnefaren å la oss å jeg klarte ikke å få sove fordi jeg var så vond i magen å trodde selvfølgelig at jeg måtte fise.Så jeg strøk meg selv på magen hele natten og klarte ikke å sleppe! Å det nyttet ikke å gå på do heller,jeg tenkte ikke at noe var på gang heller for jeg hadde ikke noe slik kynnere eller rier.

Dagen etterpå reiste jeg alene til sykehuset og hadde pakket baggen for jeg var sikker på at de skulle finne noe i vannprøven! Men det jeg hadde i baggen var bare klær,kulepenn og penger.Så jeg ankom sykehuset kl 08.30 leverte vannprøven å satt meg på sengen å ventet.Jeg spiste normalt frokost og alt var fint.Klokken 11 la jeg meg til å sove å sov veldig godt! Klokken 12 var det middag på sykehuset og jeg fikk det også i meg helt fint.Jeg la meg ned etter hver og klokka var rundt 15 tiden å da begynte jeg igjen å verke! Denne gangen var det anderledes verk,å etter jeg så det kom hver 7ende minutt så ringte jeg på jordmoren som sa at det var rier.Jeg fikk en varm klut til å ha på magen,den hjalp litt men ikke stort.Riene kom å gikk hver 7ende minutt i 1 time og tilslutt var det søren hver 4 minutt.jeg banna og steika der jeg lå i senga!Etter en rie ville jormoren se på meg og jeg fikk da vite at jeg hadde faktisk 5 cm åpning! Det var rundt 16.10 tiden.

 

Jeg ble trillet fort ned fra 7ende etasje til 1 etasje.jeg fikk 2 sprøyter i hendene,en i hver.akkuratt der jeg synes det er vondt! I tillegg kom der en dame fra labben der å skulle ta en blodprøve så det ble masse på en gang.Jormoren satt på musikk fordi vi begge trodde det ville roe meg ned.Å faktisk sangen på radio-en var « I wanna have your baby-natasha bedningfield»jeg tuller serriøst ikke! Husker jeg spurte om hun kunne skru ned for jeg ble mer stressa av sangen! Riene kom enda og det gjorde så vondt! Jeg fikk ringe barnefaren og mamma-en min og det var barnefaren som kom frem først etter 30 minutt fordi jeg hadde sendt melding til han tiligere å sagt at jeg hadde vondt å små rier,mens jeg snakket med mamma i tlf bannet jeg fordi det kom en syk rie akkuratt da! Hahah.

De fant fram ultra-en og fikk da se at gutten lå i seteleie.Så kom legen kom inn å sa at det ble keisersnitt.barnefaren fikk grønne klær for han skulle bli med inn.Jeg ble trillet inn til opperasjons salen så fikk barnefaren beskjed om å vente i et annet rom.Jeg vet ikke helt hvorfor fordi de sa jo at han skulle få bli med helt inn? Men jeg ble vertfall trillet inn på opperasjonsalen og måtte selv løfte meg over på den andre harde «plata»Å i det jeg skulle over så fikk jeg rie så de dytta meg over!Da var det like før jeg ba dem om å skjerpe seg!Så sa legen at jeg skulle legge meg på siden og late som jeg var en katt å lage slik rygg som de har når de blir sure,men det fikk jeg ikke til i det hele jeg prøvde og prøvde men fikk det ikke til! Så sa legen at jeg skulle få en Spinal i ryggen(sprøyte) han sa at det kom til å boble litt å jeg tenkte at det sikker ikke gjorde vondt i det hele,men fy søren så vondt det var så vondt at jeg hylte! JA jeg hylte! Det var smerte,var jo enda verre enn riene!å da så legen på hun andre jormoren eller hva hun var å sa « gi henne full NARKOSE».Ikke vet jeg men tåler ikke legen at jeg hyler? Er jo helt normal å hyle.Så mens jeg fikk den i hånden min tok han slik pustemaske over meg og så begynte hun ene damen å fikle med slik «håndkle» over meg,Så selvfølgelig har jeg en tå jeg synes er ganske så vond så den klarte hun selvfølgelig å komme borti HARDT! Så jeg banna å skreik i pustemaska mens jeg gråt.jeg var syykt forbanna!! så det skal jeg så nevne til legen når jeg skal snakke med han/henne før jeg kommer hjem.

Klokken 17.50 kom lille nikolai til verden 1920 gram,43 cm lang og 31 cm rundt hodet.Mamma og pappas lille mirakel <3

Jeg våknet opp 18.30 på en gang der ble jeg spurt om jeg ville at barnefaren og mamma-en min skulle komme bort å jeg sa JA uten tvil.Husker barnefaren virket stolt og sa an tisset med en gang de hadde komt inn på det andre rommet med han.De hadde vist stresset med å få hodet hans ut av meg så tok det 5 minutt før han pustet ordentlig(hvis jeg ikke husker feil)

Deretter er en del blank.Kan ikke huske at jeg fikk se gutten min samme dagen.men husker at jormoren spurte om jeg ville se han å jeg sa ja,men kan ikke husket å bli trillet inn til han.Tror narkosen har tuklet med hjernen min ;s

 

FOROG KOMME TIL BLOGGEN HENNERS TRYKK HER

Fødselshistorie nr 1 - Mamma til Lea emilie

Tror jeg hadde det man kan kalle en drømme fødsel. Det verste var egentlig det å gå og grue seg på forhånd, og ikke vite helt hva man går til. Det er jo og utrolig mange som liker å fortelle om sine grusomme fødsler, så jeg var jo egentlig forbredt på at jeg akkurat skulle overleve!

De første riene fikk jeg når vi var på middag hos min mor faktisk den 13 Mars sånn midt på dagen, det var en uke på overtid. Vi hadde veddet litt fram og tilbake om kortid hun skulle komme og jeg var hundrede prosent sikker på at hun skulle komme før tiden, men der tok jeg jo rimelig feil. Sånn ca klokken elve på kvelden begynte riene på fullt, og klokken ett var det av gårde kåre til Haukeland, da hadde jeg to minutter mellom riene.

Når vi ankom Haukeland hadde jeg fire cm åpning, og heldiggrisen fikk klyster! Det er ikke alle som anbefaler dette, men det gjør no jeg. Er ikke serlig behagelig der og da, men du angrer ikke når pressriene er på fullt:) Jeg gav og beskjed når vi ringte opp før vi kom at jeg ville ha epiduralen, noe som var veldig viktig for meg for jeg hadde stoor fødselsskrekk!

Epiduralen var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd! Og jeg har også sprøyteskrekk:P Jeg fikk en svak epidural slik at jeg skulle kjenne pressriene. Min mor var og med på fødselen, hun skulle egentlig gå ut når pressriene begynte, men da var jeg så redd! Det gikk fort for seg og kl. 0702 14. Mars kom Lea Emilie til verden etter en åtte timers fødsel<3 Hun var 3250g og 48cm lang.

Det var min mormor som fikk rett på veddemålet om kortid hun kom. Hun hadde tippet at hun kom på min oldemors bursdag, som hun også er oppkalt etter. Noe som jeg syns er veeldig stillig:)

En ting jeg ikke glemmer var når jordmor fant fram saksen til å klippe navlestrengen, då ble jeg helt hysterisk for jeg var sikker på at hun skulle klippe meg nedentil:P

Jeg sa faktisk og rett etter hun var kommet ut at dette kunne jeg gjøre flere ganger:).

 

Likte dere denne fødselshistorien?

Vis du vil ha din fødselshistorie postet på min logg så send inn deres fødselshistorie på

Lisadtdt@msn.com

Tar gjerne i mot fødselshistorier fra andre som ikke har blogg også:)

 

Del din fødselshistorie ?

Marlene hadde en god ide om at vi skulle sende inn våre fødselshistorier til henne så la hun de ut på bloggen.

 Så synes jeg det var en god ide så tenkte å gjøre det jeg også at dere seder meg deres Fødselshstorier på MAIL. Slik jeg får en oversikt over hvem som sender inn så skal jeg dele en fødselshistorie med dere hvær dag. Så for dere som vil dele deres fødselshistorie med mine lesere kan sende den inn til meg på:

Lisadtdt@msn.com.

HÅPER DERE ALLE VIL DELE DERES FØDSELSHISTORIE MED MEG ELLER OM DERE KJENNER NOEN SOM VIL DELE DEN. DERE TRENGE IKKE HA BLOGG FOR Å DELE DEN MED MEG. KJEKT OG LESE SELV OM DERE IKKE HAR BLOGG SELV. SÅ SEND I VEI SÅ POSTER JEG EN ALEREDE PÅ ETTERMIDDAGEN.