Om meg Om Tobias Fødselshistorien Graviditeten Spørsmål ?

Graviditeten

Hvordan det var å ha premature baby

Når vannet mitt gikk i uke 32 og jeg trodde fødselen var i gang hadde jeg mange tanker om hvordan det skulle bli med tanke på om han ville overleve eller ikke. Jeg visste det ikke var så utrolig mye premature men likevel var det det. De på sykehuset forberedte meg på det verste. De sa at det er ikke sikkert alt går som planlagt men vi skal gjøre vårt beste. Men det var det de sa når vannet mitt gikk. Men etter en LANG natt så stoppet riene mine. Så da ville de vente litt til med å ta han. Og da ble mine håp bedre.


Jeg lå på sykehuset på antibiotika slik at jeg ikke skulle få innfeksjoner i underlivet eller inn til barnet, for det hadde ikke vært bra for et så lite og hjelpesløst barn. Dagene gikk og jeg telte dem alle og håpet at han skulle holde seg lengst mulig inne slik han kunne vokse seg STOR og sterk. Han holdt seg inne litt over en uke helt til jeg fikk besked om å ble satt igjen eller la det skje naturlig. Jeg valgte å ble satt i gang, siden jeg ville heller at han skulle komme nå enn å få innfeksjoner i tillegg å bli svakere inne i magen min.


Så da fikk jeg modningspiller, som gjorde at livmorden min skulle modnes og gjøre seg klar for en fødsel. Etter jeg hadde fått 1 pille hadde jeg 3cm og var klar for å komme ned på føden. Jeg var redd, der fikk jeg besked om at han ville nok overleve, men han kom til å være en liten baby, og at han trolig måtte ligge på nyfødt avdelingen og at han ville nok trenge masse masse hjelp for å overleve.
Uansett hva folk sa til meg at han ville mest sansynelig overleve, så tenkte jeg det verste. Det verste var jo at han ikke skulle overleve og det brukte jeg mye energi og krefter på.




Men når jeg hadde pressrier og legen skulle være der siden jeg født såpass tidelig. Men når det kom til stykket kom aldri legen, for de mente han ville klare seg siden hjertelyden og pulsen på Tobias var helt normalt. Det første jeg hørte når han var ute var verdens nydeligste babyhyl. Når jeg fikk han oppå meg var han så liten, så utrolig liten. Etter litt gikk de vekk med han og legen skulle skjekke han. De var overrasket over hvor bra han hadde klart seg til å være prematur de mente at han ikke skulle ligge på nyfødt avdelingen men inne med meg. Da ble jeg lettet og utrolig glad.



 

Da jeg lå på sykehuset fikk jeg hjelp hele tiden, og det var bare å spørre om det var noe jeg lurte på. Syntes det var veldig greit at jeg fikk alt den hjelpen jeg fikk, siden han var så liten som han var. Selv om jeg er vandt med bleieskift og alt det der, så var det ikke like lett å skifte bleie på Tobias. Jeg syntes rett og slett det var litt skummelt, og ville helst andre skulle gjøre det for meg. Jeg var redd for at jeg skulle knekke de små føttene på han, og jeg var rett og slett redd for å skade min lille prins.


Etter som dagene på sykehuset gikk og det var tid for å reise hjem, han var da blitt 7 dager gammel og var enda veldig liten. Jeg var redd, men jeg var også utrolig lei av hele sykehuset også. Jeg hadde en snill mamma som lot oss overnatte hjemme hos henne til jeg følte meg trygg med han, og vi kunne dra hjem til oss selv. Dette kun fordi jeg var redd for at noe skulle skje.


Det å ha et lite prematur barn har ført til masse forskjellig som:

 

  • Mye redsel og håp under fødselen.
  • Slet litt med ammingen, men da jeg endelig fikk det til fikk jeg brystbetennelse og mistet melken min.
  • Mange sykdommer har han også hatt, og ikke det beste immunforsvaret.
  • Kolikk (Fordi tarmene ikke er helt utviklet).
  • Og jeg fikk ha en liten baby lenger enn andre, siden han var så liten.







Noen andre som har et lite prematur barn, og føler det samme som meg?
Og hvordan gikk det med deres barn isåfall?

3D ultralyd med Tobias

video:film7a
 
Fant denne filmen på bloggen som jeg aldri har fåt postet før så her får dere se Tobias da vi var på ulralyd uke 27 den dagen vi var er festet hans eg. vi så når han feste seg har ikke film da.
 
Hvar det ikke søtt ?


Savne magen

Når jeg tenker meg om og legger vekk all smerten og det vonde jeg hadde under graviditeten, så savner jeg magen. Følelsen at det var en baby inni meg og noe som jeg skulle bli mamma til. En liten gutt jeg skulle passe på resten av livet, en så kommer til å være avhengig av meg. En som vil kalle meg MAMMA og min samboer for PAPPA. Alle sparkene han ga meg selv om de var vonde av og til så savner jeg dem. Savner og kunne kose med magen min, savner ultralydene. Det var noe helt spesielt og se lillegutt i magen, noe jeg under alle.




24+ 5 uker

18+3 Uker. 




 

Savner dere magen og livet inni ?

Eller for dere som er gravide vil vel helst ha ungen ut ?

 

Reaksjoner

Noen lurte på hvordan venner og familie  reagerte her er et lite innlegg om det:'


Hvordan reagerte venner?

Alle vennene reagerte fint. Noen trakk seg litt vek for de var redde, noen trakk seg vekk for godt, noen var der HELE svangerskapet, noen var falske og lot som vi plutselig var bestevenner. Men mine aller nemmeste venner tok dette fint, og støttet meg til tider, men opplevde også at noen av de nærmeste trakk seg mer og mer vekk.

TOBIAS OG CATHRINE

Hvordan reagerte familien?


Barnefarens familie: Når vi spurte moren til Cato om å snakke med henne var det første hun sa ? er du GRAVID? så tror ikke det kom for et sjokk for henne. Hun tok det veldig bra følte jeg da, og var også utrolig støttende. Mor til Cato har alltid vert utrolig støttende og lett og snakke med. Søsknene til Cato tok det også helt greit. Moren til Cato var selv 16 og søsteren var 17.

 

Min familie: Tror mamma ble skuffet der og da. Men vende seg fort til det. Da vi skulle på ultralyd for å få vite kjønnet skulle mamma være med. Tror hun var mer spent en meg. Hele svangerskapet har alltid mamma støttet meg og har aldri snakket om å ta abort etter jeg valgte og beholde Tobias. Mamma var også med på fødselen min og tror hun satt stor pris på det.

Når det gjelder mine søsken reagerte de helt forsjellig. Min lille søster tror jeg ikke forsto eller ville innse at jeg faktisk ventet en liten baby. Tror ikke hun helt klarte å få det til og synke inn i henne. Men plutselig en dag kom hun og skulle kjenne på magen og andre ting. Og hun besøket meg bare 2 time etter fødselen. Å så da at hun var en stolt tante en tante som ikke ville dra hjem men ville sove med det nye familie medlemmet.

Mine eldre søsken var utrolig gla og stolte over at det var dette jeg ville.


STOLTE TANTEN